Det er ikke kun her i Europa, vi kan se lighederne mellem den klassiske antisemitisme og højrefløjens “islamkritik”. I Israel kan de også, og sandt at sige springer parallellerne da også lige op i hovedet.
Typisk for de islamkritiske ekstremister, f.eks. Trykkefrihedsselskabet og de højreorienterede blogs, er at alle med en kras, rabiat kritik af islam bliver båret i guldstol som en genfunden broder. Et eksempel på dette er en debattør som Ayaan Hirsi Ali, der nærmest har opnået helgenstatus i visse kredse, på trods af, at hendes skriverier om kvinder og islam faktisk afslører fordomsfuldhed og stor uvidenhed om emnet.
En anden er den britiske “historiker” Bat Yeor eller Gisèlle Littman. Det følgende er et åbent brev fra den israelske fredsaktivist Adam Keller til forlaget Shocken, der havde besluttet at udgive Littmans bog “Eurabia” på hebraisk:
Yours is one of the oldest and most respectable publishing houses in Israel. Every year, you are undertaking the translation into Hebrew of books from other languages. Your choice in such matters is dictated (or so I was led to believe) not only by the commercial consideration of which books might sell well among the Israeli public (a completely valid and legitimate concern for a commercial publisher) but also by your judgement of which books might make a useful and constructive contribution to the Israeli public discourse.
In 1886 the French antisemite Edouard Drumont published `La France Juive` (Jewish France), creating the false nightmarish image of a France dominated by Jews, and sowing the poisonous seeds which came to fruit when Vichi French officials collaborated in the mass murder of French Jewry. Drumont`s book was never, as far as I know, translated into Hebrew – either by yourselves or by any other publishing house. That is to be regretted, since making Drumont`s book available to Israelis in their own language might have considerably contributed to their understanding of the disastrous effect of modern antisemitism on Twentieth Century Jewish history – as well as their perception of the workings of populist racism in general, whoever its target.
This year, however, you have seen fit to select – out of tens of thousands of potentially interesting and useful books published worldwide – to produce and present to the Hebrew-reading public a translation of `Eurabia: The Euro-Arab Axis` by Gisèle Littman aka `Bat Yeor`, a British inflammatory writer who presumes to be a historian and who, I regret to note, is Jewish.
In this book – which, like the other works of this writer, is little more than a rabid anti-Muslim tract – `Bat Yeor` follows in notorious footsteps indeed by creating the false nightmarish image of a Europe dominated by Arabs and Muslims. As Edouard Drumont sought to arouse the French people to persecute and kill their Jewish neighbours, so does Ms. Littman intend to drive Europeans into a continent-wide orgy of hatred and violence against the Muslim immigrants who are now a significant ethnic minority throughout the continent, and the great majority of whom seek nothing but to live useful and fruitful lives in their new homelands.
Ms. Littman`s reasons for writing her racist and inflammatory book are all too obvious. The reasons why you, a respectable publishing house, have chosen to present it to the Israeli public are far more obscure. Whatever these reasons might be, surely – now that you already taken this step – it would be appropriate to complete your task and produce also a companion volume, i.e. a Hebrew translation of `La France Juive`? After all, the informed Israeli reading public deserves to be given the chance of comparing the classical work of a master racist demagogue with that of his loyal present-day disciple and successor.
Som vi før har set, har Littman tætte kontakter til det eurofascistiske, belgiske parti Vlaams Belang såvel som til danske ekstremister omkring Trykkefrihedsselskabet og blandt højrebloggere.
En parallel til den klassiske antisemitisme er måske den overraskende ukritiske tilgang til åndsfæller; det er ligemeget, hvor useriøs og dårligt funderet enhver rabiat kritik af islam er, når blot den er hadefuld og rabiat nok.
Egentlig skulle man således forvente at folk som Lars Hedegaard eller en “pæn” nyfascist som Vlaams Belangs Filip Dewinter ville holde sig på kædelig afstand af en rabiat konspirationsteoretiker som Littman, hvis ideer om Eurabia går ud på, at EUs projekt siden 70erne i virkeligheden er en skjult plan om at overdrage magten i Europa til de arabiske lande, en teori, der ikke burde få mange til at ligge vågne om natten.
Omvendt skulle man egentlig forvente, at Littman med sin jødiske baggrund ville holde sig på lang afstand af en person som Filip Dewinter, hvis parti har en lang tradition for Holocaust-fornægtelse og antisemitisme og hvis historiske rødder er flamske nationalisters kollaboration med den tyske besættelsesmagt under 2. Verdenskrig. Men sådan er det ikke, fordi de kan bruge hinanden. Og de kan bruge hinanden, fordi de bestyrker hinanden i dette: Et ubegrundet had til muslimer og islam, på samme måde som diverse antisemitiske grupperinger i det 20. århundrede kunne enes i deres had til jøderne.
Antisemitismen er virkelig kommet tilbage til Europa, denne gang i en ny forklædning; men ellers er der ingen forskel. Når der skal en israeler som Adam Keller til at påpege det, er det måske ikke så underligt – netop i Israel har de trods alt megen, om ikke god, erfaring med europæisk antisemitisme.
Link: Drumont’s Jewish Disciple (tak til SHansen for tippet!).